Enkesønnen

Det var en gang ei fattig, fattig enke, som bare hadde en sønn. Hun træla med gutten til han hadde gått for presten, men så sa hun til han at nå kunne hun ikke fø han lenger. Han fikk ut og tjene for sitt brød.

Gutten vandra da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste,» sa gutten.

«Vil du tjene hos meg?»

«Å ja, likså gjerne hos deg som hos en annen,» svarte gutten.

«Ja, du skal få det godt hos meg,» sa mannen. ”Du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.»

Så vart gutten med han, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre. Men han såg heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til han: «Nå reiser jeg bort i åtte dager. I den tida får du være aleine, men du må ikke gå inn i noe av disse fire kammersa her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer att.»

«Nei,» sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte en tre-fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det eine kammerset. Han såg seg rundt, men såg ingen ting uten ei hylle over døra, og der låg en nype-tornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt å se og, det, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen heim att.

«Du har vel ikke vært inne i noe av kammersa?» sa han.

«Nei, det har jeg slett ikke,» sa gutten.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i.

«Jo, du har vært der likevel,» sa han, «og nå skal du miste livet.»

Gutten gråt og bad for seg, og så slapp han da med livet, men dyk-tig hogg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner att.

Ei tid etter reiste mannen bort på ny. Da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noe av de kammersa han ikke hadde vært i. Der han hadde vært, kunne han gjerne gå.

Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset såg han heller ikke anna enn ei hylle over døra, med en kampestein og ei vasskrukke på. Det var riktig noe å være redd for og, tenkte gutten att.

Da mannen kom heim, spurte han om han hadde vært i noe av kammersa. Nei, var det likt det, der hadde gutten ikke vært.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og da han såg han hadde vært der likevel, sa han: «Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!»

Men gutten gråt og bad for seg att, og så slapp han med pryl den gangen au, men det fikk han da og, så mye som kunne ligge på han. Men da han var frisk att, levde han likså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

Ei tid etter skulle mannen reise att, og nå ville han være borte i tre veker, og så sa han til gutten at gikk han inn i det tredje kam-merset, var det ikke å tenke på liv mer.